mandag 10. desember 2012

Et liv blant spøkelser

Chenggong er kjent for å være en av de største spøkelsesbyene i Asia, om ikke den største. Den tilsynelatende tomme byen finner man i utkanten av Kunming, og var opprinnelig ment å fungere som en ”utkastningsby” for å lette på befolkningstettheten i Kunming. Sakte men sikkert har universitetene i sentrum da blitt nødt til å flytte campusområdene sine bort til denne øde ørkenen, medregnet universitetet vi skulle studere i to måneder på. Det beste med alt var at vi fikk denne beskjeden like før avreise fra Shanghai, og hadde absolutt null og niks å si i saken.




Yunnan University of Nationalities, et av de mindre universitetene i området (dog, relativt stort sammenlignet med norske standarder), hadde et ganske fint campusområde og virket rimelig nybygd. Enkelte steder drev de fortsatt på med utbygging. Den første måneden hadde vi undervisning med vår norske professor, Leif Manger, eller som de kinesiske medstudentene våre kalte ham: ”Lei Feng”, som minner litt om ordet for ”gal” på kinesisk. Spør du meg, må man være litt gal for å leve flere måneder i avsidesliggende landsbyer i 60/70-tallets Sudan, gomlende på kamelbæsj og geitemelk blandet med blod og urin mens man koper med malariafeber. Klassen vår bestod av omtrent 25 studenter medregnet oss 5 nordmenn, og undervisningen den første tiden med Leif var rimelig bra. I hvertfall sammenlignet med de neste kineserne som kom på banen den siste måneden, der en kjapp browsing på google/wikipedia hadde vært forholdsvis mye mer informativt og tidsbesparende. Kineserne i klassen krympet etter hvert fra omkring 20 til 4 (de var tross alt frivillig med på undervisningopplegget og hadde ingen obligasjoner for å være der), der femtemann måtte bli plukket av en av de avhoppende fra undervisningen ettersom vi nordmenn var ment å ende opp med én oversettelsespartner hver til feltarbeidet vårt som skulle foregå i Ruili.







Fasilitetene ved universitetene var ikke til å klage på, og rommene våre var rene og fine. Men likevel var det et par nevneverdige problemer vi støtte på som gjorde oppholdet surt og uendelig kjedelig. Universitetet var ikke tilrettelagt for utvekslingsstudenter. Det vil si at vi aldri fikk studentbevis, som igjen første til at vi ikke hadde de samme rettighetene eller fordelene som de andre studentene. Vi gikk altså blant annet glipp av rabatter og studentinternett. Mangel på sistnevnte gjorde at vi var nødt til å betale overpris for svindelnett som i beste fall fungerte halvparten av tiden du ønsket det (ettersom du delte tilgang på nett med ut ukjent antall andre folk som hadde samme bruker som deg på grunn av svindelsalg). Dette orket flere av oss ikke å gå med på, så vi prøvde å få tilgang til internettkafeen på campus. Men akk nei, her godtok de ikke passene våre for registrering som i Shanghai, så vi ble pent og pyntelig nektet adgang uten bedre svar enn ”nei, dere har ikke kinesiske ID-kort”. Vi prøvde sikkert 4 andre internettkafeer i omegn, men med det samme svaret. Bare Shanghai og andre internasjonale byer i Kina godtar pass tydeligvis. Alle var altså uten stabilt internett, og for min del fungerte aldri mitt tildelte svindelnett.

Utenfor universitetet står man og teller vintre mens man venter i kø på buss til Kunming
Fant meg en koselig gjeng som trente Taekwon-Do på universitetet i helgene

Selv om rommene våre var av fin standard i kinesisk sammenligning, så bodde vi hver for oss. Jeg, Erik, Martin og Sølvi ønsket å ha et fellesareal for å samle oss i og ha det sosialt. I tillegg ønsket vi å bo nærmere sentret i ørkenbyen der det faktisk fantes et utvalg restauranter og butikker. I tillegg til det faktum at mange av oss var uten internett i lange perioder, så bestemte vi oss for å finne en leilighet å bosette oss i den siste måneden. Vi lette for det meste blant noen leilighetskomplekser en kilometer unna campus der flesteparten av rommene sto tomme, og etter å ha blitt vist noen stinkende vrakhull, samt en leilighet som luktet død og forråtnelse fra et kott agentene hadde fått klar beskjed om ikke å åpne, fant vi endelig en OK leilighet som var ferdigmøblert og med tilgang til greit internett. Selv om sengene utenom den i master-soverommet var harde som betong (vi lå faktisk rett på treplatene uten fjæring), det ene toalettet luktet gammel kloakk, vi hadde vann fire/fem timer i døgnet på grunn av vannrestriksjoner, og solpanelanlegget aldri fungerte som gjorde at i de sparsomme timene vi faktisk hadde tilgang på vann var det aldri varmt, så holdt vi ut den siste måneden med nød og neppe. Heldigvis gjorde internettet og den tilfeldig lokaliserte franske restauranten i nærheten det enklere å overleve.



Litt festligheter klarte vi likevel å ordne.
Her har den vinkende guttemannen på venstresiden bursdag,
noe vi feiret i leiligheten vår med kaker og brus 


Kunming, derimot, var en koselig by. Hadde det ikke vært for at universitetet og det aller meste av undervisningen ble flyttet til Chenggong, så hadde jeg stortrivdes. I helgene og ellers når vi hadde fri dro vi som regel til byen for å riste av oss bannskapen om oppholdet i Chenggong og for å leke hvite turister. 






1. oktober er fødselsdagen til kommunismens Kina og en populær bryllupsdag
Det kan være kjedelig å være japaner i Kunming

Men heldigvis feirer de jul året rundt

Fra håndskrift til fotskrift



Her spiller man piano med beina

Viktig å huske på fartsgrensen -
før du vet ordet av det kommer det en fartsdjevel susende i 6 km/t og smeller deg i ræva

Busser triller gjerne inn i gågata og plukker opp folk

I Kunming har de til og med rockebarer gjemt i noen skitne bakgater, og etter et par timer kom kineserne til og med på scenen brakende løs med hardbarka headbanging og growling. Også Martin fant seg en liten bar i sentrum for å ta seg en trall på gitaren sin mens stjerneslåtte kinesere spanderte whiskey og øl på han. Gøy i byen!




 Neste innlegg her kommer for det meste til å bli en bildeserie av utfluktene våre rundt omkring Kunming.

Ove(r) og ut!