Lukten av Kina

Jeg kom tilfeldigvis på at jeg har en blogg her om dagen, og ettersom den viser tegn til lettere uttørking, så føler jeg en liten trang til å vanne den litt med diverse opplevelser som tok sted før vi ble innrullert på vårt nye studiested her i Kina - Yunnan Nationalities University.

Språkkurset begynte å gå mot slutten på Fudan University i Shanghai, og noe av det siste språklærerne tok seg til å gjøre var å invitere alle i klassen med på akrobatshow i byen. Her så vi blant annet sjonglering av gigantiske krukker, motorsykler på rundkjøring inne i et stort hamsterbur, et par gutter som lekte Supermario-brødrene på kokain og en dame som balanserte titalls glass med fjeset mens hun spilte ‘Jingle Bells’ på klarinett. Med andre ord et meget fascinerende show.

Ikke langt sør fra Shanghai ligger byen Hangzhou, et turiststed kjent for sin bevaring/gjenoppbygging av historiske attraksjoner. Vi pakket sammen sekken, kjøpte noen billige togbilletter og slengte oss av gårde for å tilbringe den ene helgen ved «West Lake» i Hangzhou. Den to timer lange togturen var for det meste preget av lukten av kinesisk tåfis, rumpefis og stinkende toaletter, altså billig kinesisk standard. Vel framme, og etter mye om og men med hotellbestilling som resepsjonistene ikke hadde registrert, fikk vi sjekket inn på et annet hotell i nærheten og vi var nå klare til å utforske byen.

West Lake var stappet med turister, som i hovedsak er kinesere selv, men det hindret ikke hvitingene å slippe til. Til tross for en uhorvelig varm dag med mye svette og gåing var turen meget vellykket, og vi lærte flere nye ting. Blant annet at kinesere gjerne bygger heiser inne i restaurerte templer og at disse er i overkant populære, og at det er så å si umulig å få tak i taxier på visse tidspunkt på grunn av arbeidsskift. Sistnevnte førte til at vi gallopperte halve byen for å nå toget hjem igjen, noe vi rakk med mindre enn 5 minutters margin.

Da språkkurset var over og diplom fra Fudan med resultatene mine mottatt bar det i vei til Kunming. Utvekslingen vår skulle nå begynne for alvor, så det var bare å bite sammen tenna og ta farvel med kjære Shanghai og våre gjenværende godtfolk der borte. Til og med kineserne innså alvoret og svarte på spørsmålet vårt om hvor mange kinesere det trengs for å pakke full en taxi. Svaret er fire. 

Flyplassen var overraskende folketom, bortsett fra et par kinesere som kom spyttende i dressbekledning på det teppelagte gulvet. Dette har for øvrig blitt daglig kost, så nå legger jeg nesten ikke merke til disse skjønnhetsuttrykkene lenger. Spytting på gulvet, bæsjing på gata og oppharking av halsslim som får folk til å høres ut som ihjelkvelte giraffer hører med til dagliglivet her. Ja, jeg har til og med fått erfare på egenmannshånd at babyer her bæsjer gult og at dette visstnok er en «bivirkning» av babymaten de blir tvangsforet med. Og ja, jeg har generelt meget lite peiling på babyer, men enkelte ting holder det med å høre eller lese om.

Uansett kom vi helberget fram etter en 3 timers lang flytur fra Shanghai til Kunming som ligger omtrent 1900 meter over havet. Disse meterne la jeg fort merke til etter jeg ble anpusten av å gå et par trappetrinn på flyplassen, men høydeforskjellen er heldigvis en kjapp vanesak, så nå klarer jeg minst 4-5 trappetrinn før jeg blir nødt å bruke heisen. Reisen fra flyplassen til universitetet viste seg å være en meget så lang tur, fordi i motsetning til våre forhåpninger om at universitetet lå i byen, så ble vi informert noen uker før avreise om at campus nå var flyttet til ‘Chenggong’ som ligger et godt stykke utenfor byen. Dette stykket blir betydelig lengre da metrobanen ikke er ferdigbygd ut hit, for ikke å nevne at taxier forventer dobbel pris for å kjøre hit siden de ikke har sjanse til å finne kunder på tilbaketuren i denne ødemarken. Vi har i ettertid også funnet ut at Chenggong faktisk er en av Kinas største spøkelsesbyer, noe jeg ikke betviler i det hele tatt.

Taxituren bort til universitetet tok mellom 1 og 2 timer og endte i mye rundspørring av forbipasserende om hvor i alle dager dette universitetet lå. I tillegg ble vi påkjørt av en bil som tiltet borti siden vår i det jeg karakteriserer som ren slalomkjøring på motorveien. Stakkaren ble nødt til å betale flere dagslønner (400-500 Yuan, tilsvarer omtrent det samme i kroner) til taxisjåføren midt på veien, men etter et par biske ansiktsgrimaser og en halvtimes kjøring med ripe i lakken kom vi omsider fram til universitetet i regnværet.

Til neste gang: Livet her borte i gokk er ganske så bedrøvelig med varierende undervisningskvalitet på universitetet og tvilsom kantinemat, men vi holder motet oppe og har funnet flere måter å holde livsgnisten ved like. Følg med videre på bilder av spøkelsesbyen og våre utflukter rundt Kunming!